Det var en fin høstmorgen i september. Jeg våknet og kjente at kroppen var litt stiv og at den kunne ha godt av en gåtur. Jeg gikk rolig avgårde, gned søvnen ut av øynene med mild glede. Ingenting spesielt fanget oppmerksomheten min, men på min vei gjennom skogen, med et mykt hjerte, fant jeg meg selv i å ønske trærne og andre av skogens innbyggere god morgen. Til min overraskelse vekket det å hilse naturen rolig og vennlig naturopplevelsen til live på en helt ny måte. Jeg så ikke bare vakre farger og former, men ved å erkjenne livet der ute på denne enkle måten, oppsto en naturlig følelse av kjærlighet og respekt.

Jeg gratulerte trærne med god vekst og maurene for å ha bygget en enda høyere tue.

Bekymringen min for naturen føltes også mer personlig, human og oppstått fra et umiddelbart og realistisk perspektiv. Det var en kjærlighet som føltes trygg. Den begynte i hjertet og beveget seg ikke rett til hodet. Den var konstruktiv og åpen, aktiv og ikke passiv. Ikke full av meninger og forventninger. Jeg tenkte ikke at ting burde eller skulle være på den ene eller andre måten og ble ikke full av bekymring. Jeg ønsket meg ikke noe. Var bare på en enkel måte klar til å hjelpe.

Jeg hjalp en bille over veien.

Jeg endte opp med å ta en lang tur hele veien til havet. Vannet beveget seg i brytninger på en padlende måte. Det føltes kjølig. Sanden festet seg til føttene mine, og gradvis kunne jeg kjenne at kroppen inviterte meg tilbake til den svale grunnen i hjertet og en velfortjent pause. Det hadde vært en minneverdig dag.

Og i dag når jeg er i gang med alle mine daglige gjøremål, har jeg ikke glemt alle vennene mine der ute i skogen. Jeg handler ikke ansvarsløst på vegne av dem, og jeg støtter dem så ofte sjansen byr seg. Jeg har en god følelse på de områdene som virkelig betyr noe. Alt dette oppstår så naturlig og enkelt og kun fra erindringen om å hilse naturen direkte fra hjertet.




​
Jeg tilbyr deg dette for egen refleksjon

Ajahn Kalyāno
http://www.openthesky.co.uk/norsk

Tekstversjon finner du her.



​

​Hvis vi sitter stille lenge nok i skogen, vil vi naturlig finne plassen vår i naturen. Vi trenger ikke tenke. Det vakre og det frastøtende i gleden og lidelsen vil sammen lære oss alt vi trenger å vite.

Og vi finner balanse og fred.

Fra skjønnheten ser vi naturens lover komme til uttrykk. Fornuftens renhet reflektert i orden og symmetri. Vi ser sinnene våre som en del av et større sinn.

Fra frastøtende skapninger, fra været og insektene og fra vår egen kropp, kan vi lære at vi ikke kontrollerer det hele. Dypt nede vet vi at kroppen vår også er en del av naturen…

Og hvis vi kan fortsette å slappe av i kroppen og gi slipp, vil vi finne den største lettelsen. Vi vil innse hvor mye det å ha prøvd å kontrollere har vært stressende og en belastning...

Å reise hjem, hvis vi finner stress som kaller oss til å gi slipp igjen, vil vi oppdage at hvis vi kan slappe av i kroppen, kan vi slappe av 
i sinnet...

Og når vi slapper av i sinnet, opplever vi at fred, orden og fornuft vender tilbake akkurat som om hjertet vårt vender tilbake til boligen sin i skogen.





​

Det nærmet seg skumring en kald vinterdag på klosteret. Himmelen var blek og grå, og det var stillhet i luften. Dette var under en retreat-periode, og folk var i ferd med å samle seg inne til sittende meditasjon klokken fire. I det jeg nærmet meg huset, fikk jeg øye på en stor fugl som satt på en gren like i enden av plenen. Jeg gikk nærmere og til min store overraskelse, kunne jeg se at fuglen var en diger ugle. Absolutt den største jeg noensinne har sett og like grå som himmelen. Den så ned på meg med et åpent og samtidig gjennomborende blikk. Den blunket, og jeg stivnet til der jeg sto. Helt siden jeg var liten gutt hvor faren min leste Ole Brumm for meg, har ugler alltid hatt en spesiell betydning. De har blitt et symbol på visdom. Atmosfæren denne vinterettermiddagen var av en slik karakter at den store fuglen synes å romme denne kvaliteten som aldri før – sinnet mitt klarnet og jeg befant meg i fullstendig stillhet. Jeg følte meg i ett med naturen og dette stedet. Øyeblikket og denne scenen framstår som en klar drøm for meg. Lysende, men samtidig forankret i virkeligheten. Hendene mine var kalde. 

Anagārika Mischa kom mot meg på stien. Jeg ga tegn til at han skulle være rolig og pekte mot uglen i det den flyttet seg til et tre litt lenger bak. Jeg gispet av undring over hvor stor den var og hvor sakte og stille den fløy. I det jeg spredte mettā til den store fuglen, snudde den hode mot meg og kom litt nærmere. På dette tidspunktet var jeg fullstendig trollbundet. Det var som om  jeg hadde gått inn i et et eventyr. Jeg hadde ikke blitt overrasket om fuglen plutselig hadde begynt å snakke. Jeg vendte meg mot Mischa,

”Jeg tror noe helt spesielt må ha skjedd”, sa jeg, overrasket over mitt eget utsagn. Ordene syntes å ha funnet veien ut av munnen min av seg selv. 

Uglen la seg på vingene, passerte bak huset og inn i skogen. Den var ute av syne. 

Jeg gjentok til Mischa,

”Jeg tror noe helt spesielt må ha skjedd. Jeg har ikke for vane å si slike ting, men det er noe lykkebringende med dette.”

Jeg vendte tilbake til hytta mi, og deltok ikke i den planlagte meditasjonen. Jeg stirret ut av vinduet på den strålende karmosinrøde solnedgangen, og kunne ikke slutte å undre meg over hva som muligens hadde skjedd. 

Senere den kvelden mottok jeg en mail fra en veldig generøs støttespiller av klosteret. Han hadde bestemt seg for å donere penger til å bygge en sala i bakken bak huset. Jeg var målløs og kunne ikke tenke på annet enn uglen. Jeg innså at den hadde fløyet rett i retning av området som var foreslått for en mulig sala. Jeg følte meg overveldet og kunne ikke motstå trangen til å skrive tilbake umiddelbart. 

”Var det noe som skjedde med deg rundt klokken fire i ettermiddag?”

”Det var omtrent da jeg tok avgjørelsen om salaen”, svarte han. 

Så det kan se ut som det var noe spesielt som hendte denne vinterdagen. Jeg håper at noen en dag vil gi en veldig klok Dhamma-tale i den nye salaen. En tale verdig et slikt budskap fra en budbringer som dette, hvis det nå er slik det var. Da vil det kunne framstå som at Dhamma har ankommet Norge på en veldig spesiell måte, en måte som er anerkjent av naturen selv. For å pryde salaen, kan vi kanskje hogge ut et bilde av uglen i tre i den nye ’Nordiske Theravada’-stilen. Vi vil nok kanskje gjøre dette uansett. 

​

Jeg tilbyr deg dette for egen refleksjon

Ajahn Kalyāno
http://www.openthesky.co.uk/norsk



​

Når vi søker både vårt eget velvære og velværet i den verdenen vi lever i, er det ikke bare det vi gjør som er viktig, men hvordan vi gjør det, både når det gjelder vår ytre atferd og hvordan vi jobber med sinnet. Hvis vårt personlige forhold til verden er basert på begjær, vil det alltid være en potensiell konflikt. Hvis dette forholdet er basert på et høyere oppmerksomt nærvær, kan konflikter unngås. Vi kan ha den samme velvillige intensjonen uansett, men den ene måten vil være full av lidelse og den andre fri for lidelse.

I buddhismen er en oppførsel som viser høy moral basert på å gi slipp på begjæret. Vi følger det bevisste, fredelige sinnet i nåtiden, ikke begjæret som kjører på autopilot . Vi oppdager gleden ved å gi slipp på vårt begjær og følger vår oppmerksomhet, vår åndelige bevissthet. Dette er basert på det faktum at hvis vi ærlig observerer vårt eget sinn, oppdager vi at vårt begjær i bunn og grunn er umettelig. Forgjengeligheten i sansenes gleder frustrerer alltid til slutt begjæret vårt. Vi innser også at vårt begjær, etter et øyeblikks innskytelse, ikke kan se den forgjengeligheten. Dette gjør begjæret i seg selv ubehagelig, og vi velger naturlig nok ro, fred og frihet fra begjær. Vi oppdager videre at dette kan være veldig befriende. Vi innser hvordan vårt begjær har slavebundet oss hele tiden.

Hvis vi dermed kan gi slipp på vårt begjær og glede oss over freden og friheten som følger, blir det en gledelig ting å leve ydmykt og nøysomt i harmoni med naturen og ikke ha noen konflikter med andre mennesker.



​
Jeg tilbyr dette til din refleksjon

Ajahn Kalyāno
http://www.openthesky.co.uk/norsk
​

​For to år siden ble hjertet mitt angrepet av et influensavirus. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å glemme at jeg lå i ambulansen koblet opp til hjertemonitoren. Ambulansemedarbeideren snakket hele tiden med meg: "Noen smerter?" "Hvilken dag er det i dag?" Jeg kjente situasjonen; jeg hadde en risiko for hjerteinfarkt eller hjerneslag, det var grunnen til den kontinuerlige kontrollen. Jeg fortsatte å se på huden på det nakne brystet mitt med alle EKG-klistremerker over det hele, og overraskende nok følte jeg meg helt ubekymret. Dette var helt tydelig et resultat av min meditasjonspraksis, men det overrasket meg og det gjør det fremdeles at min meditasjon på kroppen hadde gått så dypt som det. Jeg følte meg virkelig ganske lykkelig. Jeg husket hvordan jeg for noen dager siden følte meg stresset over klosterets administrative gjøremål og lurte på om min meditasjonspraksis begynte å svekkes med alt ansvar som jeg hadde. Jeg ble beroliget med at jeg fortsatt hadde det bra på tross av alt ansvar. Jeg hadde fremdeles mitt tilfluktssted når det virkelig gjaldt.

​

Også tilgjengelig i pdf-format:

Denne teksten ble skrevet som et sammendrag av Ajahn Kalyanos undervisning av George Petre etter å ha deltatt på flere retreater med Ajahn.

​

Frigjøring av sinnet fra sansene og sanseobjektene, inkludert de finere fenomener tanke og følelse, er forutsetningen for å realisere ting som de virkelig er, virkeligheten som er kjernen i et hvert vesen. 

Dette krever en spesiell holdning når du interagerer med både den indre og ytre verden. I Satipatthana Sutta er denne tilnærmingen relatert til utviklingen av oppmerksomhet-erindring i nåtiden (sati), med særlig vekt på utvikling av denne kvaliteten i forhold til kroppen.

Utviklingen av oppmerksomhet i det nåværende øyeblikket avhenger av evnen til å gi slipp på higen etter sansegjenstander og trang til å være, og forstå at det siste bare er et annet uttrykk for det første. Jo mer du klarer å gi fullstendig slipp, jo bedre etableres tilstedeværelse. Og jo bedre etablert tilstedeværelse, jo lettere blir det å gi slipp.

Denne tilstedeværelsen realiserer seg gradvis som en åpenhet i hjertet.

Når innsikten av å vite nå blir vendt mot å være, blir det mulig å se at de to egentlig ikke var separate. Erfaringen av å være erstatter opplevelser gjennom sansene.

Det er også her at innsikten av å vite finner uavhengighet - frigjøring og forening samtidig - sinnets tomhet i hjertets rene tomhet.

Likevel er denne åpningen av å bare være samtidig en åpning mot verden, mot opplevelse, mot tanker og følelser. Det er denne åpne tilstedeværelsen i kroppen som er nøkkelen til utviklingen av å ikke være følelsesmessig involvert - å være med erfaring snarere enn tapt i erfaring. All erfaring har nå samme kvalitet - kvaliteten av å vite. På dette nivået har den gamle identifikasjonen med kroppen blitt fullstendig gitt slipp på.

Det er gjennom kontemplasjonen av kroppen, kontemplasjonen av lidelsen som er et resultat av trangen til sanseopplevelser og tilknytningen til kroppen og  påfølgende å gi slipp på alle besettelser med kroppen, at denne prosessen blir tatt til fullførelse. Etter hvert som røttene til urenhetene i sinnet - grådighet, hat og villfarelse - blir avskåret, oppdager sinns-hjertet ekte stillhet.

Her, kanskje for første gang, oppstår det en opplevelse av å se tydelig og klart, klar viten. Klar fordi det ikke lenger er forvrengninger av urenhetene i sinnet. Også klar, fordi denne viten er direkte, ikke lenger formidlet gjennom sansene.

Det er mulig å si at gjennom å praktisere oppmerksomhet-erindring i nåtiden, blir evnen til å vite forvandlet til høyere viten - evnen til å se ting fra hjertet, evnen til å se ting som de er og med dette evnen til spontan, ikke innøvd medfølelse.

Dette er sann visdom - visdom som ikke er avhengig av tanker eller begreper.

​I dag fortalte min mor meg en historie. På skolen hadde hun et barn med Downs Syndrom som trengte hjelp med ting som bl a påkledning. Noen måtte alltid holde henne i hånden når hun gikk ut.  Min mor fortalte de andre barna ( i 5-6-års alderen) at de alle kunne være lærere for dette barnet, ikke bare min mor alene. Hun formidlet dette til dem på en så dyktig måte at de andre barna i klassen fikk stor tilfredsstillelse ved å kunne være læreren. De var enestående med denne lille jenta. 

Kanskje dette kan være en måte å inspirere barna våre på i disse tider?

​​På et tidspunkt kan jeg ha tenkt at det er urettferdig å be et barn om slike ting, – å ta ansvar. Men etter å ha levd i Asia, og sett hvordan barn blir oppdratt der, har jeg fått et annet syn på barneoppdragelse enn jeg hadde før. For meg ser det ut til at hvis barn opplever at de må ta ansvar, selv om de er veldig unge, så ser det ut til at de bringer med seg noen av de uskyldige, barnlige kvalitetene inn i voksenlivet. I fattige deler av Asia ser vi ofte at barn tar seg av en av besteforeldrene mens foreldrene arbeider. Folk med en slik bakgrunn later til å være veldig naturlige og glade i omsorgen for andre, spesielt de eldre.
​