|
For to år siden ble hjertet mitt angrepet av et influensavirus. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å glemme at jeg lå i ambulansen koblet opp til hjertemonitoren. Ambulansemedarbeideren snakket hele tiden med meg: "Noen smerter?" "Hvilken dag er det i dag?" Jeg kjente situasjonen; jeg hadde en risiko for hjerteinfarkt eller hjerneslag, det var grunnen til den kontinuerlige kontrollen. Jeg fortsatte å se på huden på det nakne brystet mitt med alle EKG-klistremerker over det hele, og overraskende nok følte jeg meg helt ubekymret. Dette var helt tydelig et resultat av min meditasjonspraksis, men det overrasket meg og det gjør det fremdeles at min meditasjon på kroppen hadde gått så dypt som det. Jeg følte meg virkelig ganske lykkelig. Jeg husket hvordan jeg for noen dager siden følte meg stresset over klosterets administrative gjøremål og lurte på om min meditasjonspraksis begynte å svekkes med alt ansvar som jeg hadde. Jeg ble beroliget med at jeg fortsatt hadde det bra på tross av alt ansvar. Jeg hadde fremdeles mitt tilfluktssted når det virkelig gjaldt.  Denne teksten ble skrevet som et sammendrag av Ajahn Kalyanos undervisning av George Petre etter å ha deltatt på flere retreater med Ajahn. Frigjøring av sinnet fra sansene og sanseobjektene, inkludert de finere fenomener tanke og følelse, er forutsetningen for å realisere ting som de virkelig er, virkeligheten som er kjernen i et hvert vesen. Dette krever en spesiell holdning når du interagerer med både den indre og ytre verden. I Satipatthana Sutta er denne tilnærmingen relatert til utviklingen av oppmerksomhet-erindring i nåtiden (sati), med særlig vekt på utvikling av denne kvaliteten i forhold til kroppen. Utviklingen av oppmerksomhet i det nåværende øyeblikket avhenger av evnen til å gi slipp på higen etter sansegjenstander og trang til å være, og forstå at det siste bare er et annet uttrykk for det første. Jo mer du klarer å gi fullstendig slipp, jo bedre etableres tilstedeværelse. Og jo bedre etablert tilstedeværelse, jo lettere blir det å gi slipp. Denne tilstedeværelsen realiserer seg gradvis som en åpenhet i hjertet. Når innsikten av å vite nå blir vendt mot å være, blir det mulig å se at de to egentlig ikke var separate. Erfaringen av å være erstatter opplevelser gjennom sansene. Det er også her at innsikten av å vite finner uavhengighet - frigjøring og forening samtidig - sinnets tomhet i hjertets rene tomhet. Likevel er denne åpningen av å bare være samtidig en åpning mot verden, mot opplevelse, mot tanker og følelser. Det er denne åpne tilstedeværelsen i kroppen som er nøkkelen til utviklingen av å ikke være følelsesmessig involvert - å være med erfaring snarere enn tapt i erfaring. All erfaring har nå samme kvalitet - kvaliteten av å vite. På dette nivået har den gamle identifikasjonen med kroppen blitt fullstendig gitt slipp på. Det er gjennom kontemplasjonen av kroppen, kontemplasjonen av lidelsen som er et resultat av trangen til sanseopplevelser og tilknytningen til kroppen og påfølgende å gi slipp på alle besettelser med kroppen, at denne prosessen blir tatt til fullførelse. Etter hvert som røttene til urenhetene i sinnet - grådighet, hat og villfarelse - blir avskåret, oppdager sinns-hjertet ekte stillhet. Her, kanskje for første gang, oppstår det en opplevelse av å se tydelig og klart, klar viten. Klar fordi det ikke lenger er forvrengninger av urenhetene i sinnet. Også klar, fordi denne viten er direkte, ikke lenger formidlet gjennom sansene. Det er mulig å si at gjennom å praktisere oppmerksomhet-erindring i nåtiden, blir evnen til å vite forvandlet til høyere viten - evnen til å se ting fra hjertet, evnen til å se ting som de er og med dette evnen til spontan, ikke innøvd medfølelse. Dette er sann visdom - visdom som ikke er avhengig av tanker eller begreper. I dag fortalte min mor meg en historie. På skolen hadde hun et barn med Downs Syndrom som trengte hjelp med ting som bl a påkledning. Noen måtte alltid holde henne i hånden når hun gikk ut. Min mor fortalte de andre barna ( i 5-6-års alderen) at de alle kunne være lærere for dette barnet, ikke bare min mor alene. Hun formidlet dette til dem på en så dyktig måte at de andre barna i klassen fikk stor tilfredsstillelse ved å kunne være læreren. De var enestående med denne lille jenta. Kanskje dette kan være en måte å inspirere barna våre på i disse tider?  På et tidspunkt kan jeg ha tenkt at det er urettferdig å be et barn om slike ting, – å ta ansvar. Men etter å ha levd i Asia, og sett hvordan barn blir oppdratt der, har jeg fått et annet syn på barneoppdragelse enn jeg hadde før. For meg ser det ut til at hvis barn opplever at de må ta ansvar, selv om de er veldig unge, så ser det ut til at de bringer med seg noen av de uskyldige, barnlige kvalitetene inn i voksenlivet. I fattige deler av Asia ser vi ofte at barn tar seg av en av besteforeldrene mens foreldrene arbeider. Folk med en slik bakgrunn later til å være veldig naturlige og glade i omsorgen for andre, spesielt de eldre. Noe som er blitt spesielt åpenbart ved koronavirusets karakter er de eldres sårbarhet. Hvis vi selv er unge og sterke nå, kan det være bra å tenke over at en dag – om vi lever lenge nok – vil alderdommen komme til oss også, og vi vil finne oss selv i deres situasjon. Om vi reflekterer med innsikt, vil dette føre til at medfølelsen blir styrket, og vi kan igjen bli inspirert til å hjelpe og beskytte de som er utsatt. Gjennom nærmere kontakt med de eldre, kan vi finne eller bli minnet om den kunnskap og visdom som kommer gjennom lang erfaring, historiens styrke. Vi er så vant til å bruke datamaskiner for å finne svar, og blir oversvømmet av abstrakte fakta. I motsetning til dette er de eldres kunnskap reel og avbalansert, veloverveid og realistisk. Spesielt i en krisetid kan slik visdom være av stor nytte for oss alle. I en situasjon hvor de eldre trenger hjelp, gir det også anledning for dem til å gi noe tilbake.  Hvorfor har vi det ofte så bra når vi er ute og går i naturen? Vi søker gjerne naturen for avslapning og rekreasjon, frisk luft og mosjon og ikke minst skjønnhet, men kan det ligge noe mer i forholdet vårt til naturen enn dette? Hvorfor føler vi oss på en eller annen måte hjemme der? Det er fordi kroppen vår også er en del av naturen. Dette innser vi gjerne fordi vi kan observere at jo bedre kontakt vi har med kroppen, jo mer føler vi oss i pakt med naturen. Hvis vi for eksempel mediterer og kjenner pustens bevegelse inn og ut, kan det føles som en lett vind eller bris, og plutselig kan vi oppleve å være en del av noe større. På tilsvarende måte kan vi erfare at bekymringene våre begynner å avta, selv i krisetider. Dette kan skje selv om det er kroppen og helsen vi er mest redd for med viruset i omløp – faktisk er det spesielt tilfelle i tider som dette. Et sted dypt nede kan vi intuitivt akseptere situasjonen og plassen vår som mennesker og finne indre fred. Så når vi kommer hjem igjen, hvis vi kan opprettholde kontakten med kroppen, vil denne freden forbli hos oss. Vi vil føle oss rolige, sentrerte og forberedt på det som måtte komme. Kanskje visste du alt dette innerst inne. Kanskje var det derfor du søkte mot skogen når du kunne. Men var du klar over hvor viktig det var å være bevisst på kroppen for å finne den freden du lette etter, og var du klar over hvor dypt dette kunne gå?  Hva gjør vi hvis vi mister noen vi er glade i? Når noen dør føler vi sorg. Sorgen handler om vår tilknytning til personen. Vi kan erstatte den smertefulle reaksjonen med en klar og bevisst respons, der vi bevarer minnet om det gode ved personen levende. Slik kan vi handle bevisst for lindre vårt tap. Vi skal ikke passivt akseptere sorgen, men handle aktivt i forhold til sorgens årsak. Det man tradisjonelt gjør i en buddhistisk kultur når noen dør, er å hedre den avdødes minne ved å utføre gode handlinger. På denne måten gjør vi mer enn å bare minnes den vi var glade i, vi holder også personen levende gjennom våre handlinger. For eksempel hvis det gjelder vår far eller mor - som deres sønn eller datter kan vi forsøke å tre inn i deres sted, og vise omsorg slik de gjorde det. Dette kan også bety å ta vare på oss selv slik mor eller far pleide å gjøre. På denne måten kan vi gjennom medfølelse gi slipp på sorgen. Hvis vi har muligheten til å forberede oss, kan vi snakke med våre kjære om hvordan de vil minnes etter sin bortgang, og så love å gjøre vårt beste. Da kan våre kjære dø i fred når deres tid kommer. På denne måten kan de gjennom medfølelse gi slipp på sorgen. Når vi har det bedre, kan vi vurdere hele situasjonen med et åpent sinn, for å forstå hva som har skjedd. Det er helt klart at kroppen til en av våre kjære faktisk er død, men de var mer enn bare en kropp, ikke sant? De er ikke lenger en del av den fysiske materielle verden og sansenes rike, men de oppleves fremdeles sterkt til stede i våre sinn, ikke sant? Selvsagt er de fremdeles til stede i hjertene og sinnene til de etterlatte. Hvis vi mediterer, trekker oss tilbake fra sansene, er det mulig å finne et klart og tydelig nærvær eller et minne i våre sinn og hjerter. Kanskje kommer vi da til å ønske å lete videre, forbi våre sanser, etter noe som ikke er knyttet til det kroppslige. Vi kan ønske å distansere oss fra kroppen, nå når vi forstår hvor skjør kroppen er. Kanskje ønsker vi å lære å meditere for å utforske sinnet videre. Mange buddhister tror eller erfarer at vi har et indre rom som transenderer døden. Selv om vi ikke opplever dette selv, kan vi fremdeles ha funnet en tilflukt i livet som finnes utenfor kroppens sorg og lidelse. Kanskje er det nettopp dette våre kjære og nå avdøde, ville ønsket for oss.  Det er ofte i krisetider at Sangha – det åndelige fellesskapet – trer frem. Hvis vi på et tidspunkt ikke opplever tilflukt i Buddha, ikke har en klar oppmerksomhet eller følelse av sannhet, Dhamma, da kan vi søke tilflukt i Sangha. Det kan være det eneste vi har. Akkurat nå er alle i klosteret avskåret fra sine familier på grunn av stengte grenser. Vi har bare hverandre og den utvidede familien av legfolk. Vi er her som brødre og søstre i Dhamma og sammen finner vi en måte å holde ut.  Tilflukten i Sangha kan også bety at vi kontakter en åndelig venn for hjelp eller råd. Det kan blant mange andre ting innebære chanting eller å bøye seg foran et alter. I min tidlige praksis følte jeg meg mange ganger fortapt og rådvill. Da kunne det å tenne et lys elle chante en kjent chant være redningen. Dette var ikke bare en tom trøst, men følelsen av noe større, eller en påminnelse om bedre tider. Det var å fortsette en form for praksis uten å gi opp, og trekke tråden tilbake til tidligere god praksiskarma. Å kjenne lukten av røkelsen som ble brukt på et spesielt retreat eller fra vårt favorittkloster kan ta oss direkte tilbake dit... Det er slike ting vi kan gjøre uansett hva som skjer. Dette er styrken i tilflukt i Sangha. Jeg tilbyr dette til ettertanke. Ajahn Kalyāno http://www.openthesky.co.uk/norsk Den pågående situasjonen kan være ganske skremmende. Plutselig har vi noe farlig blant oss som vi ikke engang kan se. Det kan hende vi må endre vår oppfatning av verden fra å være et trygt sted, til å være et sted der vi må være påpasselige. La meg fortelle en vennlig historie som uten å øke frykten vår, kanskje kan hjelpe oss å se hva vi hanskes med. Denne historien handler om å endre den vante oppfatningen vår. Kjernen i historien passer på mange måter utfordringer vi står overfor nå.  Min mor liker å fortelle historien om en kvinne som var født blind, og for mange år siden besøkte sin barneskole. Hun kom for å fortelle barna om sitt liv som blind og hadde med seg førerhunden sin. Barna var bergtatte. Først og fremst var de overrasket over at hun var så smilende og lykkelig. Det måtte da være forferdelig å være blind? Eller, mer generelt, så måtte da syke mennesker føle seg syke og se syke ut? Kvinnen skulle dele ut diplomer til barna etter det lille kurset. Hun holdt diplomene frem, men selv om barna visste at damen var blind og ikke kunne dele dem ut, måtte barna fortelles at de skulle hente diplomene selv. De måtte legge til side sin vante oppførsel for å tilpasse seg situasjonen. Det er også slik at folk som er syke eller uføre er avhengige av andre. Dette er heller ikke så enkelt, hjelperne kan ha sine egne følelser: Førerhunden til den blinde kvinnen var veldig godt trent. Den kunne ta henne til alle stedene hun trengte å besøke i landsbyen. Men når hun skulle ta hunden til veterinæren visste hun at hun måtte be noen andre om å gjøre det siden den alltid ledet henne i feil retning. Disse historiene illustrerer hvor vanskelig det er å tilpasse sin oppfatning til en situasjon vi ikke har møtt før, og så handle deretter. Først må vi endre våre vante oppfatninger og deretter våre vaner. Dette er ikke så lett. Jeg tilbyr dette til din refleksjon. Ajahn Kalyāno http://www.openthesky.co.uk/norsk |
Open The Sky - Reflective and creative work by Ajahn Kalyano
