|
Og hva er så en ideell respons i en tid hvor våre liv kanskje er truet? Buddha lærer oss at hvis vi kan se døden med et fredfullt sinn, kan vi gi slipp og se det udødelige, det som er bortenfor. Dette er en høyere praksis som vi kan jobbe mot ved å gjøre praksisen vår mer og mer solid og rette det lyse sinnet inn mot kroppen. Da kan vi også se dette lyset som adskilt fra kroppen. Hvis vi når dette nivået, vil det ikke lenger være noen frykt for døden. Mange store munker og nonner, veldig ofte i offentlighetens lys i Thailand, har møtt døden med en slik mangel på nød og bekymring. Å vite dette kan gi oss tro på at praksisen hjelper oss i en slik tid.  Hvis hele praksisen vår under krisen synes å falle fra hverandre på et tidspunkt, kan det være nødvendig å akseptere dette og samtidig prøve å fortsette å gå videre. Buddha lærte oss å være i stand til å gi slipp og begynne på nytt igjen. Hvis vi gjør en feil, så trenger vi å erkjenne det og så bestemme oss for å prøve å la være å gjenta det i framtiden. Det kan hende vi trenger å innse våre begrensninger samtidig som vi å gjør en innsats for å korrigere disse hvis det er mulig.  Vi kan si til oss selv, ”Det er ikke så farlig. Bedre lykke neste gang.” Her kan det være behov for å reagere raskt føre selvkritikken setter inn og drar oss ned. Vi kan til og med bruke dette uttrykket som et mantra. Jeg tilbyr deg dette for egen refleksjon Ajahn Kalyāno http://www.openthesky.co.uk/norsk Det er naturlig og til og med sunt å bekymre seg i krisetider, men hvis vi lar vårt prolifererende sinn stå for bekymringen, så vil det aldri stoppe. Isteden må vi være villig til å plukke opp problemene her og nå med et bevisst sinn. Da kan bekymringene fylles med omsorg. For å klare dette må vi forsone oss med situasjonen, og akseptere at det er vårt menneskelige karma vi møter i tider som dette. Verden er større enn oss. Omsorgen og den forsiktige tilnærmingen trenger ikke å føles feil eller dårlig, som en tvangstrøye. Varsomhet kan føles godt. Å føle at vi har kontroll er å føle seg rolig og balansert utad, med verdighet. Som monastikere holder vi veldig mange regler. Hvis holdningen vår er riktig, vil det ikke gjøre at vi føler oss undertrykte, men frie; vi får en indre frihet, en frihet der vi virkelig er, hvor vi virkelig lever. Vi får frihet fra begjær. Det er begjæret og dets usunne bindinger som virkelig gjør oss til slaver, ikke velvillige og gode regler.  I krisetider kan det være begrensede medisinske ressurser. Samfunnet må gjøre sitt beste for å tilby en høy standarden når det gjelder omsorg, men når alt kommer til alt, trenger vi å være is stand til å akseptere den omsorgen og behandlingen som blir gitt. Dette er et eksempel på en buddhistisk holdning til livet. Vi gjør vårt beste og aksepterer så at det som skjer, det skjer. Om vi starter å kjempe med andre om ressursene, kan vi lett havne utenfor treningsreglene våre og ta det som ikke er gitt.  Å holde treningsreglene i en slik situasjon, kan være en veldig fin holdning. Denne følelsen av nobelhet er vår tilflukt. Jeg tilbyr deg dette for egen refleksjon Ajahn Kalyāno http://www.openthesky.co.uk/norsk Krisetider kan være en prøve på vår tro. Den vanligste feilen vi gjør er å endre praksis i den forståelse at situasjonen krever noe annet. Egentlig, for en god praktiserende, så er kontemplasjon av livets usikkerhet buisness as usual, det vi vanligvis gjør. Hvis ikke, kan det å bare fortsette med den praksisen vi har, være den beste måten å holde seg på et fast spor. Krisetider kan også være en situasjon hvor vi virkelig ønsker å tro på noe. Å erkjenne dette er bra. Vi kan håpe på noe på en bevisst måte heller enn å gripe etter alle slags halvkvedede drømmer som begjæret måtte skape i oss. Dette er et eksempel på de universelle prinsippene i praksis hvor automatiske reflekser kan erstattes med en bevisst respons. Krisetider kan også være den tiden hvor frukten av praksisen vår endelig kommer. For mange år siden på Amaravati-klosteret fikk vi besøk av en abbedisse fra et kristent kloster. Hun fortalte oss at mange av hennes søstre var plaget av tvil hele livet for så å få besøk av en engleskare på dødsleie. Det er mange liknende historier i Suttaene om mennesker som til slutt innser Dhamma i siste øyeblikk. Det er håp for oss alle.  Det er når vi er truet av tap at vi ser vårt attachment, det vi binder eller knytter oss sterkt til. Dette kan være veldig verdifullt. Vi får en sjanse til å se hva vi virkelig holder fast i. Ofte når vi undersøker ting på denne måten, kan det være vanskelig å finne eksakt hvilket aspekt som er nøkkelen til innsikt, men undersøkelsen i seg selv kan også være nok til å gi slipp. I det vi går gjennom alle detaljene, vil objektet for våre bindinger i sin helhet miste sin sjarm og makt over oss. Om vi kan begynne å gjenkjenne symptomene på attachment i seg selv, så kan vi begynne undersøkelsen med en gang. Det er også viktig å undersøke hvordan vårt attachment føles: Om noen virkelig er dedikert til Dhamma, og ser attachment for hva det egentlig er, kan dette i seg selv være et gjennombrudd. En eldre buddhist fra Sri Lanka fortalte meg en gang om da han var ute og kjørte drømmebilen sin for aller første gang. Han bremset ved et trafikklys, og mannen bak som ikke så det røde lyset, lot være å bremse og braket inn i den nye bilen hans bakfra. Han kom seg uskadet ut av bilen, men da han så bilen som et vrak, følte han et enormt raseri stige opp. Den lange historien hans med praksis og refleksjon fikk han allikevel til å tenke helt enkelt: 'Gosh, dette er attachment.'  Denne tanken sammen med det forferdelige raseriet, fikk han til å gi slipp og begynne å le. Sinnet han følte forsvant, og det enste han kunne tenke på var en passende anledning til å fortelle sine buddhist-kamerater om gleden han følte ved å slippe taket. Jeg tilbyr deg dette for egen refleksjon Ajahn Kalyāno http://www.openthesky.co.uk/norsk I krisetider kan vi få et nytt perspektiv på livet. Det kan være veldig positivt. Plutselig forsvinner våre små bekymringer eller nag. Vi utvikler takknemlighet for ting vi vanligvis tar for gitt, kjedsomheten i livet blir borte, og vi våkner opp. Dette gjelder alle de ulike kvalitetene Buddha oppmuntret oss til å utvikle, og er årsaken til at han ville trene oss i å reflektere over usikkerheten i livet. For å holde oss våkne og ressursfulle, ydmyke og takknemlige – så vi kan være i sannhet levende.  I tider som dette kan mennesker bli utrolig ressursfulle. Presset fra krisen kan utvikle sinnet vårt. Det kan romme oppfinnsomhet og ydmykhet - gjennombruddet i problemløsningen vår kan være å gi slipp på de vanlige høye standardene og godta kompromisser. Det kan oppleves veldig befriende - vi innser at vi har vært slave av standarder som har gått utover det som virkelig trengs. Vi kan oppdage forsakelse som et alternativ slik den kommer til uttrykk i klosterlivet. Jeg tilbyr deg dette for egen refleksjon Ajahn Kalyāno http://www.openthesky.co.uk/norsk I den moderne verden er det ofte bare når en krise rammer at Dhamma kommer til syne. Vi lulles inn i en falsk trygghetsfølelse gjennom vår rikdom, kunnskap og vår mulighet til å kontrollere verden. Det er bare når forholdene virkelig kommer ut av kontroll at vi våkner opp. Da kan vi oppleve å være uforberedt og få panikk. Men egentlig så har kontrollen vår alltid vært midlertidig og begrenset. Buddha oppfordrer oss til å reflektere over dette på en veldig dyp måte - at ingenting egentlig handler om meg og mitt, at det ikke eksisterer noe selv som har styringen, at til syvende og sist har vi egentlig ingen kontroll. Vi gjør fortsatt vårt beste for å handle på en klok og medfølende måte, men samtidig husker vi på disse begrensningene for å unngå frustrasjon og bortkastet energi. Den mest intime og kanskje den mest kraftfulle måten å se sannheten om det manglende selvet på, er gjennom kroppen. Hvis vår første erfaring med dette kommer i forbindelse med en livstruende sykdom, kan det oppleves veldig skremmende. Vi trenger å trene på å se ikke-selvet på andre måter først, for å beskytte oss. Ta for eksempel et lite barn som lærer å gå, hodet følger med resten av kroppen i et eneste kaos av armer og bein som på en mirakuløs måte holder hodet oppe. Vi kan egentlig fortsette å lære hvordan vi skal bruke kroppen og sinnet gjennom hele livet. Det er godt å vite at det er slik, og jeg endte opp med å skrive en bok om hvordan dette fungerer. Men fremfor alt, kan kanskje det å observere livet på denne måten gi oss en objektiv distanse og klarhet. Denne distansen kan bli vår tilflukt, og vi kan oppleve å se situasjonen utenfra. Dessuten trenger vi ikke å tro på noe spesielt for at dette skal være tilfelle.  Det er med stor glede vi nå kan presentere den norske oversettelsen av "The Thread". Klikk her for å åpne.  |
Open The Sky - Reflective and creative work by Ajahn Kalyano
