Å hilse naturen

Det var en fin høstmorgen i september. Jeg våknet og kjente at kroppen var litt stiv og at den kunne ha godt av en gåtur. Jeg gikk rolig avgårde, gned søvnen ut av øynene med mild glede. Ingenting spesielt fanget oppmerksomheten min, men på min vei gjennom skogen, med et mykt hjerte, fant jeg meg selv i å ønske trærne og andre av skogens innbyggere god morgen. Til min overraskelse vekket det å hilse naturen rolig og vennlig naturopplevelsen til live på en helt ny måte. Jeg så ikke bare vakre farger og former, men ved å erkjenne livet der ute på denne enkle måten, oppsto en naturlig følelse av kjærlighet og respekt.

Jeg gratulerte trærne med god vekst og maurene for å ha bygget en enda høyere tue.

Bekymringen min for naturen føltes også mer personlig, human og oppstått fra et umiddelbart og realistisk perspektiv. Det var en kjærlighet som føltes trygg. Den begynte i hjertet og beveget seg ikke rett til hodet. Den var konstruktiv og åpen, aktiv og ikke passiv. Ikke full av meninger og forventninger. Jeg tenkte ikke at ting burde eller skulle være på den ene eller andre måten og ble ikke full av bekymring. Jeg ønsket meg ikke noe. Var bare på en enkel måte klar til å hjelpe.

Jeg hjalp en bille over veien.

Jeg endte opp med å ta en lang tur hele veien til havet. Vannet beveget seg i brytninger på en padlende måte. Det føltes kjølig. Sanden festet seg til føttene mine, og gradvis kunne jeg kjenne at kroppen inviterte meg tilbake til den svale grunnen i hjertet og en velfortjent pause. Det hadde vært en minneverdig dag.

Og i dag når jeg er i gang med alle mine daglige gjøremål, har jeg ikke glemt alle vennene mine der ute i skogen. Jeg handler ikke ansvarsløst på vegne av dem, og jeg støtter dem så ofte sjansen byr seg. Jeg har en god følelse på de områdene som virkelig betyr noe. Alt dette oppstår så naturlig og enkelt og kun fra erindringen om å hilse naturen direkte fra hjertet.




​
Jeg tilbyr deg dette for egen refleksjon

Ajahn Kalyāno
http://www.openthesky.co.uk/norsk