Det nærmet seg skumring en kald vinterdag på klosteret. Himmelen var blek og grå, og det var stillhet i luften. Dette var under en retreat-periode, og folk var i ferd med å samle seg inne til sittende meditasjon klokken fire. I det jeg nærmet meg huset, fikk jeg øye på en stor fugl som satt på en gren like i enden av plenen. Jeg gikk nærmere og til min store overraskelse, kunne jeg se at fuglen var en diger ugle. Absolutt den største jeg noensinne har sett og like grå som himmelen. Den så ned på meg med et åpent og samtidig gjennomborende blikk. Den blunket, og jeg stivnet til der jeg sto. Helt siden jeg var liten gutt hvor faren min leste Ole Brumm for meg, har ugler alltid hatt en spesiell betydning. De har blitt et symbol på visdom. Atmosfæren denne vinterettermiddagen var av en slik karakter at den store fuglen synes å romme denne kvaliteten som aldri før – sinnet mitt klarnet og jeg befant meg i fullstendig stillhet. Jeg følte meg i ett med naturen og dette stedet. Øyeblikket og denne scenen framstår som en klar drøm for meg. Lysende, men samtidig forankret i virkeligheten. Hendene mine var kalde.
Anagārika Mischa kom mot meg på stien. Jeg ga tegn til at han skulle være rolig og pekte mot uglen i det den flyttet seg til et tre litt lenger bak. Jeg gispet av undring over hvor stor den var og hvor sakte og stille den fløy. I det jeg spredte mettā til den store fuglen, snudde den hode mot meg og kom litt nærmere. På dette tidspunktet var jeg fullstendig trollbundet. Det var som om jeg hadde gått inn i et et eventyr. Jeg hadde ikke blitt overrasket om fuglen plutselig hadde begynt å snakke. Jeg vendte meg mot Mischa, ”Jeg tror noe helt spesielt må ha skjedd”, sa jeg, overrasket over mitt eget utsagn. Ordene syntes å ha funnet veien ut av munnen min av seg selv. Uglen la seg på vingene, passerte bak huset og inn i skogen. Den var ute av syne. Jeg gjentok til Mischa, ”Jeg tror noe helt spesielt må ha skjedd. Jeg har ikke for vane å si slike ting, men det er noe lykkebringende med dette.” Jeg vendte tilbake til hytta mi, og deltok ikke i den planlagte meditasjonen. Jeg stirret ut av vinduet på den strålende karmosinrøde solnedgangen, og kunne ikke slutte å undre meg over hva som muligens hadde skjedd. Senere den kvelden mottok jeg en mail fra en veldig generøs støttespiller av klosteret. Han hadde bestemt seg for å donere penger til å bygge en sala i bakken bak huset. Jeg var målløs og kunne ikke tenke på annet enn uglen. Jeg innså at den hadde fløyet rett i retning av området som var foreslått for en mulig sala. Jeg følte meg overveldet og kunne ikke motstå trangen til å skrive tilbake umiddelbart. ”Var det noe som skjedde med deg rundt klokken fire i ettermiddag?” ”Det var omtrent da jeg tok avgjørelsen om salaen”, svarte han. Så det kan se ut som det var noe spesielt som hendte denne vinterdagen. Jeg håper at noen en dag vil gi en veldig klok Dhamma-tale i den nye salaen. En tale verdig et slikt budskap fra en budbringer som dette, hvis det nå er slik det var. Da vil det kunne framstå som at Dhamma har ankommet Norge på en veldig spesiell måte, en måte som er anerkjent av naturen selv. For å pryde salaen, kan vi kanskje hogge ut et bilde av uglen i tre i den nye ’Nordiske Theravada’-stilen. Vi vil nok kanskje gjøre dette uansett. Comments are closed.
|
Ajahn Kalyano er abbed i Lokuttara Vihara (Skiptvet buddhistkloster), som ligger mellom Sarpsborg og Askim i den sørligste delen av Viken fylke i Norge. Han ble født i England og har tidligere arbeidet som psykolog og fysioterapeut.
Seksjoner
All
|