I min familie var det en tradisjon å komme sammen fra tid til annen og ha en stor opprydding i huset for å kvitte oss med alt det vi ikke trengte eller ønsket å ha lenger, slik at vi kunne skape mer plass og rom. Når skuffer og skap begynte å flyte over med saker og ting, visste vi at nå var det på tide igjen. Det var alltid vanskelig til å begynne med. Det var så mange minner forbundet med alt vi kom over.

«Tante Dorrie ga oss denne…» eller «Husker du den dagen…»

Etter hvert som vi fortsatte ryddingen, så vi at vi ved å fjerne ting skapte rom og orden - og vi begynte å like dette arbeidet. Det var en stor lettelse å bli kvitt alt rotet.

Når vi gir slipp på ting, så kan følelsen av lettelse, av frihet i stadig større grad utvikle seg til å bli svært viktig for oss, og vi blir modigere og modigere når det kommer til hva vi kvitter oss med eller gir bort. 

Vi begynner å vende oss mot et enklere liv. Stua vår blir zen. Vi begynner å male alt hvitt. Vi bygger trehytter i hagen. Vi sletter Facebook-kontoen vår. Vi betrakter stjernene om kvelden. Vi har rom nok i livet vårt og kan føle glede på en helt ny måte.

Det er dette som er gleden ved å gi avkall på. Og den kan ta oss veldig, veldig langt…

Vi kan alle befinne oss i situasjoner der vi ikke lenger kan gjøre noe, og vi må gi slipp. Et skogskloster er et sted hvor det ene og alene handler om å lære å gi slipp, et tilfluktssted for de som på et tidspunkt ikke kan gjøre noe mer med situasjonen sin.
​
Grunnen til at noen ønsker å bli munk eller nonne er at de innser at til syvende og sist er det ikke noe vi kan gjøre med noe som helst, alt er forgjengelig. En munk eller nonne ser verdien av et helt liv dedikert til å gi slipp på bindinger til det verdslige ved å praktisere meditasjon.

Jeg tilbyr dette til ettertanke

Ajahn Kalyāno
www.openthesky.co.uk/norsk

​

​Hvis vi sitter stille lenge nok i skogen, vil vi naturlig finne plassen vår i naturen. Vi trenger ikke tenke. Det vakre og det frastøtende i gleden og lidelsen vil sammen lære oss alt vi trenger å vite.

Og vi finner balanse og fred.

Fra skjønnheten ser vi naturens lover komme til uttrykk. Fornuftens renhet reflektert i orden og symmetri. Vi ser sinnene våre som en del av et større sinn.

Fra frastøtende skapninger, fra været og insektene og fra vår egen kropp, kan vi lære at vi ikke kontrollerer det hele. Dypt nede vet vi at kroppen vår også er en del av naturen…

Og hvis vi kan fortsette å slappe av i kroppen og gi slipp, vil vi finne den største lettelsen. Vi vil innse hvor mye det å ha prøvd å kontrollere har vært stressende og en belastning...

Å reise hjem, hvis vi finner stress som kaller oss til å gi slipp igjen, vil vi oppdage at hvis vi kan slappe av i kroppen, kan vi slappe av 
i sinnet...

Og når vi slapper av i sinnet, opplever vi at fred, orden og fornuft vender tilbake akkurat som om hjertet vårt vender tilbake til boligen sin i skogen.





​

Denne teksten ble skrevet som et sammendrag av Ajahn Kalyanos undervisning av George Petre etter å ha deltatt på flere retreater med Ajahn.

​

Frigjøring av sinnet fra sansene og sanseobjektene, inkludert de finere fenomener tanke og følelse, er forutsetningen for å realisere ting som de virkelig er, virkeligheten som er kjernen i et hvert vesen. 

Dette krever en spesiell holdning når du interagerer med både den indre og ytre verden. I Satipatthana Sutta er denne tilnærmingen relatert til utviklingen av oppmerksomhet-erindring i nåtiden (sati), med særlig vekt på utvikling av denne kvaliteten i forhold til kroppen.

Utviklingen av oppmerksomhet i det nåværende øyeblikket avhenger av evnen til å gi slipp på higen etter sansegjenstander og trang til å være, og forstå at det siste bare er et annet uttrykk for det første. Jo mer du klarer å gi fullstendig slipp, jo bedre etableres tilstedeværelse. Og jo bedre etablert tilstedeværelse, jo lettere blir det å gi slipp.

Denne tilstedeværelsen realiserer seg gradvis som en åpenhet i hjertet.

Når innsikten av å vite nå blir vendt mot å være, blir det mulig å se at de to egentlig ikke var separate. Erfaringen av å være erstatter opplevelser gjennom sansene.

Det er også her at innsikten av å vite finner uavhengighet - frigjøring og forening samtidig - sinnets tomhet i hjertets rene tomhet.

Likevel er denne åpningen av å bare være samtidig en åpning mot verden, mot opplevelse, mot tanker og følelser. Det er denne åpne tilstedeværelsen i kroppen som er nøkkelen til utviklingen av å ikke være følelsesmessig involvert - å være med erfaring snarere enn tapt i erfaring. All erfaring har nå samme kvalitet - kvaliteten av å vite. På dette nivået har den gamle identifikasjonen med kroppen blitt fullstendig gitt slipp på.

Det er gjennom kontemplasjonen av kroppen, kontemplasjonen av lidelsen som er et resultat av trangen til sanseopplevelser og tilknytningen til kroppen og  påfølgende å gi slipp på alle besettelser med kroppen, at denne prosessen blir tatt til fullførelse. Etter hvert som røttene til urenhetene i sinnet - grådighet, hat og villfarelse - blir avskåret, oppdager sinns-hjertet ekte stillhet.

Her, kanskje for første gang, oppstår det en opplevelse av å se tydelig og klart, klar viten. Klar fordi det ikke lenger er forvrengninger av urenhetene i sinnet. Også klar, fordi denne viten er direkte, ikke lenger formidlet gjennom sansene.

Det er mulig å si at gjennom å praktisere oppmerksomhet-erindring i nåtiden, blir evnen til å vite forvandlet til høyere viten - evnen til å se ting fra hjertet, evnen til å se ting som de er og med dette evnen til spontan, ikke innøvd medfølelse.

Dette er sann visdom - visdom som ikke er avhengig av tanker eller begreper.