​Krisetider 1 -Å se sannheten

I den moderne verden er det ofte bare når en krise rammer at Dhamma kommer til syne. Vi lulles inn i en falsk trygghetsfølelse gjennom vår rikdom, kunnskap og vår mulighet til å kontrollere verden. Det er bare når forholdene virkelig kommer ut av kontroll at vi våkner opp. Da kan vi oppleve å være uforberedt og få panikk. Men egentlig så har kontrollen vår alltid vært midlertidig og begrenset. Buddha oppfordrer oss til å reflektere over dette på en veldig dyp måte - at ingenting egentlig handler om meg og mitt, at det ikke eksisterer noe selv som har styringen, at til syvende og sist har vi egentlig ingen kontroll. Vi gjør fortsatt vårt beste for å handle på en klok og medfølende måte, men samtidig husker vi på disse begrensningene for å unngå frustrasjon og bortkastet energi. 

Den mest intime og kanskje den mest kraftfulle måten å se sannheten om det manglende selvet på, er gjennom kroppen. Hvis vår første erfaring med dette kommer i forbindelse med en livstruende sykdom, kan det oppleves veldig skremmende. Vi trenger å trene på å se ikke-selvet på andre måter først, for å beskytte oss. Ta for eksempel et lite barn som lærer å gå, hodet følger med resten av kroppen i et eneste kaos av armer og bein som på en mirakuløs måte holder hodet oppe. Vi kan egentlig fortsette å lære hvordan vi skal bruke kroppen og sinnet gjennom hele livet. Det er godt å vite at det er slik, og jeg endte opp med å skrive en bok om hvordan dette fungerer. 

Men fremfor alt, kan kanskje det å observere livet på denne måten gi oss en objektiv distanse og klarhet. Denne distansen kan bli vår tilflukt, og vi kan oppleve å se situasjonen utenfra. Dessuten trenger vi ikke å tro på noe spesielt for at dette skal være tilfelle. 

​
Jeg tilbyr deg dette for egen refleksjon

Ajahn Kalyāno
http://www.openthesky.co.uk/norsk

​