|
Med tanke på fremtiden og usikkerheten i alt, la oss forberede oss på det verste og be for det beste... Kanskje vil menneskene rundt om i verden stoppe opp og se seg om... og finne en bedre måte å leve på.... kanskje det vil bli vår måte å hedre de døde. Og kanskje vil vi se sannheten i hjertene våre, og gi slipp...  Før jeg ble ordinert som munk for 22 år siden, arbeidet jeg i sykehus i mange år. Jeg synes det er viktig å påpeke at det på Buddhas tid sannsynligvis ikke var noe man kunne gjøre når man sto overfor en pandemi. De måtte bare la det skje. I vår moderne tid er det ikke slik. Derfor kan det være nødvendig å huske dette når vi studerer eller lytter til Buddhas lære. Moderne vitenskap kan vise at det er en form for vennlighet og omsorg, mettā, i møte med denne krisen. Og med hjertets klokskap kan vi ta vare både på vår egen og andres kropp uten problemer. Vi kan gjøre dette på bakgrunn av omsorg, ikke som følge av ønsker, følelser og tilknytning. Vi blir i stand til å gjøre dette på en enkel måte og på den måten forbli frie.  Vi trenger å beholde ro i sinnet, og for å oppnå det kan vi bruke vår tilvendte meditasjonspraksis.
Når vi gjennomfører dette kan vi lære av prosessen, og få en dypere innsikt. Husk at frigjøring ikke bare kommer fra meditasjon, men også ved å se hva som skjer med kroppen med et fredfullt sinn. Jeg tilbyr dette til ettertanke. Ajahn Kalyāno http://www.openthesky.co.uk/norsk Noen ganger kan vi føle oss ganske hjelpeløse. En læresetning som virkelig har hjulpet meg i slike situasjoner stammer fra Ajahn Karuniko, som var læreren min for mange år siden. Han sa: - Du behøver ikke redde verden for å føle deg lykkelig, det holder med en vennlig liten handling. Jeg har erfart at dette virkelig stemmer. Vi kan føle at vi er hjelpeløse i forhold til coronaviruset, men bare det å dele noe av det vi har med andre kan gjøre at vi føler oss bedre. Kanskje legge et brød utenfor døren til et eldre menneske, ringe på og forsvinne. Det kan være nok. Anonymiteten ved en slik handling kan også gi en god følelse. Vi bryr ikke personen, det er ingen betingelser knyttet til handlingen, og vi venter ingenting til gjengjeld. Det mer spesielle med en slik handling er at det hever oss over overlevelsesinstinktet, som kan være veldig sterkt i krisetider. Og det kan være svært mye lidelse i slike følelser. Igjen kan vi tro at vi må gjøre store, uegennyttige ting for å mestre slike følelser, men bare det å dele en liten ting kan faktisk være nok. I Thailand gir fattige mennesker en liten bolle med klebrig ris til klosteret, slik at munker, nonner og andre kan få mat. På den måten oppnår de det verdifulle i enkel vennlighet.   En av de tingene vi kan lære gjennom meditasjon er å bli i stand til å observere ting, praktisere meditasjon med dem og så gi slipp på dem igjen. Det kan være veldig nyttig å bruke eksterne hendelser som hjelp til å kunne gjøre dette. Jeg er sikker på at folk vil huske historiene om gruvearbeiderne som ble stengt inne i en gruve i Chile, eller guttene som var fanget i en hule i Thailand. Jeg ble gjort oppmerksom på begge disse hendelsene og gjorde det til et daglig gjøremål å praktisere chanting og spre mettã for de som var fanget i gruve og hule og familiene deres. Noen ga meg avisbilder og jeg satte dem opp på alteret mitt i forbindelse med kveldsmeditasjonen. Etterpå tok jeg dem ned til neste dag. På denne måten var jeg i stand til å observere disse hendelsene, og bruke bildene for å fokusere sinnet. Så kunne jeg gi slipp på det, og ikke la det oppta meg hele dagen. Da jeg var student på et sykehus for mange år siden, var det faktisk en pasient på et kveldsskift som lærte meg betydningen av denne evnen på en måte som jeg aldri har glemt. Med stor entusiasme sa jeg til vedkommende: - Hvis det i det hele tatt er noe jeg kan gjøre for deg på dette skiftet, så bare si ifra! Det var i realiteten veldig lite jeg kunne gjøre, og han visste det. Han sa veldig bestemt: - Det du kan gjøre for meg er å gå ut og ha en fortreffelig kveld!  Og hva er så en ideell respons i en tid hvor våre liv kanskje er truet? Buddha lærer oss at hvis vi kan se døden med et fredfullt sinn, kan vi gi slipp og se det udødelige, det som er bortenfor. Dette er en høyere praksis som vi kan jobbe mot ved å gjøre praksisen vår mer og mer solid og rette det lyse sinnet inn mot kroppen. Da kan vi også se dette lyset som adskilt fra kroppen. Hvis vi når dette nivået, vil det ikke lenger være noen frykt for døden. Mange store munker og nonner, veldig ofte i offentlighetens lys i Thailand, har møtt døden med en slik mangel på nød og bekymring. Å vite dette kan gi oss tro på at praksisen hjelper oss i en slik tid.  Hvis hele praksisen vår under krisen synes å falle fra hverandre på et tidspunkt, kan det være nødvendig å akseptere dette og samtidig prøve å fortsette å gå videre. Buddha lærte oss å være i stand til å gi slipp og begynne på nytt igjen. Hvis vi gjør en feil, så trenger vi å erkjenne det og så bestemme oss for å prøve å la være å gjenta det i framtiden. Det kan hende vi trenger å innse våre begrensninger samtidig som vi å gjør en innsats for å korrigere disse hvis det er mulig.  Vi kan si til oss selv, ”Det er ikke så farlig. Bedre lykke neste gang.” Her kan det være behov for å reagere raskt føre selvkritikken setter inn og drar oss ned. Vi kan til og med bruke dette uttrykket som et mantra. Jeg tilbyr deg dette for egen refleksjon Ajahn Kalyāno http://www.openthesky.co.uk/norsk Det er naturlig og til og med sunt å bekymre seg i krisetider, men hvis vi lar vårt prolifererende sinn stå for bekymringen, så vil det aldri stoppe. Isteden må vi være villig til å plukke opp problemene her og nå med et bevisst sinn. Da kan bekymringene fylles med omsorg. For å klare dette må vi forsone oss med situasjonen, og akseptere at det er vårt menneskelige karma vi møter i tider som dette. Verden er større enn oss. Omsorgen og den forsiktige tilnærmingen trenger ikke å føles feil eller dårlig, som en tvangstrøye. Varsomhet kan føles godt. Å føle at vi har kontroll er å føle seg rolig og balansert utad, med verdighet. Som monastikere holder vi veldig mange regler. Hvis holdningen vår er riktig, vil det ikke gjøre at vi føler oss undertrykte, men frie; vi får en indre frihet, en frihet der vi virkelig er, hvor vi virkelig lever. Vi får frihet fra begjær. Det er begjæret og dets usunne bindinger som virkelig gjør oss til slaver, ikke velvillige og gode regler.  I krisetider kan det være begrensede medisinske ressurser. Samfunnet må gjøre sitt beste for å tilby en høy standarden når det gjelder omsorg, men når alt kommer til alt, trenger vi å være i stand til å akseptere den omsorgen og behandlingen som blir gitt. Dette er et eksempel på en buddhistisk holdning til livet. Vi gjør vårt beste og aksepterer så at det som skjer, det skjer. Om vi starter å kjempe med andre om ressursene, kan vi lett havne utenfor treningsreglene våre og ta det som ikke er gitt.  Å holde treningsreglene i en slik situasjon, kan være en veldig fin holdning. Denne følelsen av nobelhet er vår tilflukt. Jeg tilbyr deg dette for egen refleksjon Ajahn Kalyāno http://www.openthesky.co.uk/norsk Krisetider kan være en prøve på vår tro. Den vanligste feilen vi gjør er å endre praksis i den forståelse at situasjonen krever noe annet. Egentlig, for en god praktiserende, så er kontemplasjon av livets usikkerhet buisness as usual, det vi vanligvis gjør. Hvis ikke, kan det å bare fortsette med den praksisen vi har, være den beste måten å holde seg på et fast spor. Krisetider kan også være en situasjon hvor vi virkelig ønsker å tro på noe. Å erkjenne dette er bra. Vi kan håpe på noe på en bevisst måte heller enn å gripe etter alle slags halvkvedede drømmer som begjæret måtte skape i oss. Dette er et eksempel på de universelle prinsippene i praksis hvor automatiske reflekser kan erstattes med en bevisst respons. Krisetider kan også være den tiden hvor frukten av praksisen vår endelig kommer. For mange år siden på Amaravati-klosteret fikk vi besøk av en abbedisse fra et kristent kloster. Hun fortalte oss at mange av hennes søstre var plaget av tvil hele livet for så å få besøk av en engleskare på dødsleie. Det er mange liknende historier i Suttaene om mennesker som til slutt innser Dhamma i siste øyeblikk. Det er håp for oss alle.  Det er når vi er truet av tap at vi ser vårt attachment, det vi binder eller knytter oss sterkt til. Dette kan være veldig verdifullt. Vi får en sjanse til å se hva vi virkelig holder fast i. Ofte når vi undersøker ting på denne måten, kan det være vanskelig å finne eksakt hvilket aspekt som er nøkkelen til innsikt, men undersøkelsen i seg selv kan også være nok til å gi slipp. I det vi går gjennom alle detaljene, vil objektet for våre bindinger i sin helhet miste sin sjarm og makt over oss. Om vi kan begynne å gjenkjenne symptomene på attachment i seg selv, så kan vi begynne undersøkelsen med en gang. Det er også viktig å undersøke hvordan vårt attachment føles: Om noen virkelig er dedikert til Dhamma, og ser attachment for hva det egentlig er, kan dette i seg selv være et gjennombrudd. En eldre buddhist fra Sri Lanka fortalte meg en gang om da han var ute og kjørte drømmebilen sin for aller første gang. Han bremset ved et trafikklys, og mannen bak som ikke så det røde lyset, lot være å bremse og braket inn i den nye bilen hans bakfra. Han kom seg uskadet ut av bilen, men da han så bilen som et vrak, følte han et enormt raseri stige opp. Den lange historien hans med praksis og refleksjon fikk han allikevel til å tenke helt enkelt: 'Gosh, dette er attachment.'  Denne tanken sammen med det forferdelige raseriet, fikk han til å gi slipp og begynne å le. Sinnet han følte forsvant, og det enste han kunne tenke på var en passende anledning til å fortelle sine buddhist-kamerater om gleden han følte ved å slippe taket. Jeg tilbyr deg dette for egen refleksjon Ajahn Kalyāno http://www.openthesky.co.uk/norsk |
Open The Sky - Reflective and creative work by Ajahn Kalyano
